Karma, Karma karma, karma karma chameleon.......

Trondheim-Amsterdam-Tel aviv. Det var planen. Liksom. Og jeg trodde at det jeg hadde grue meg for, var grensekontrollen i en forelbig ikke navngitt apartheidstat...

S ung og naiv jeg var p onsdag.

I Amsterdam ble vi fort erklrt persona non grata (eller overbooked, som KLM kaller det), p flyet til Tel Aviv.

Det ble ogs det vi trro er den bergenske VIP-avdelingen av israels venner. Og de snakker ikke engelsk. Og de fant oss. Og folk er redd for at FLTTEN skal suge seg fast.....

Etter ha ftt utlevert en unnskyldningsmappe med likt og ulikt innhold fra KLM, ble vi uoffisielt utnevnt som motvillige turledere for det sjarmerende flge, og ble busset til et fasjonabelt hotell, hvor vi fort gjemte oss p rommet med pizza som servitren i baren laget til oss personlig (ikke spr).

Jeg hadde en stille etisk debatt med meg selv om hvorvidt det er en moralsk plikt hjelpe folk i nd uansett av hvilken overbevisning,og dermed bygge seg opp en betraktelig kapital i form av karma, eller om det gikk an stikke fra hotellet tidlig morgen og gni seg i hendene med pflgende ond latter. Trangen til slippe inn i himmelen vant (rett fr jeg inns at vre behjelpelig her sannsynligvis vil kjpe med VIP-kort til etterlivets kjelleretasje.

Vel vel.

Dagen etter skulle vi angivelig bli flydd til Istanbul, og derfra til Tel Aviv, da dette var eneste mulighet.

Ved siden av meg i flysetet fr jeg til alt hell og lykke en amerikaner med "amerian-israeli"- ettellerannet bedritent union p ryggsekken. Og han prver konversere. Jeg svarer ja og nei, og prver se s sur og forstoppet ut som jeg bare kan.

Tyve minutter ut i flyturen, mens min sidemann er oppe og gr en tur, ropes det opp fra cabinen: "We have a medical situation. Please report to staff if you are in any medical profession."

Javel. Up we go....

Mesteparten av den gjenstende flytiden tilbringer jeg p kne utenfor cockpit med en o2-kolbe rundt halsen og en blak og klam amerikansk israelvenn mellom hendene. "N kan det ikke bli verre" tenkte jeg. Og s fikk jeg en ny unnskyldningsmappe fra KLM.

S ung og naiv jeg var p torsdag.

For det var selvflgelig ikke plass til oss p flyet videre fra Istanbul til Tel aviv. Ikke til bergenserne heller. Et kort yeblikk undret jeg meg over hvorfor jeg absolutt skulle bidra til holde liv i de andre passasjerene, og dermed lukket mitt eneste vindu til komme videre.... men bare et kjempekort yeblikk, alts.

Ny runde med nytt hotell, med beskjed om at "i morgen skal dere tilbake til amsterdam, og s til Tel Aviv derfra. Og jeg har offisielt innsett at bergenserne er mitt ansvar enten jeg ikke vil det eller ikke vil det. For de er livredde for alt som heter flyplass og andre sprk og bagasjesjekk. Har mistet tallet p hvor ofte jeg har hrt "ikkje g i frrrrra oss!".

Bgasje ja. Den forsvant p flyplassen i Istanbul i gr. Men etter 6 timer dukket den opp. Det gjorde dessverre ikke bagasjen til en annen misfornyd KLM kunde. Som hadde mistet bagasjen. Og ftt kofferten til en ukjent Jose sendt til hotellet sitt. Og i hennes koffert l asken av hennes avdde bror som hun var her fra USA for begrave...

Bedre med to bergensere i hnden enn vre i kofferten. Eller vre Jose, som pner kofferten.

Vel. I dag prver vi igjen. Satser p at all karmaen jeg har produsert gjennom den irriterende snillismen min endelig skal gi avkastning...

Ps: Har ftt mail med sprreskjema om kundetilfredshet fra KLM. Tenker jeg skal svare p det.

Hilsen Linda, brought to You live from Istanbul

PPS under adventsstjerna

Hjemme igjen.

Har hengt opp adventsstjerna mi i stuevinduet, Betlehemsstjerna.

Og jeg har satt frem julekrybben som treskjreren i Betlehem har laget. Ja, jeg fikk den med meg fra Ben Gurion flyplass. Om grensevaktene fikk med seg "the removable wall" vet jeg ikke.

Men jeg fikk den med meg.



"It's removable"

I stedet for julemusikk hrer jeg Rafeef Ziadahs dikt "all shades of anger".

http://www.youtube.com/watch?v=m2vFJE93LTI&feature=related

Post Scriptum- hva skal dette bety?



Da har jeg sluppet fri fra Security p Ben Gurion flyplass.

Selvflgelig ble vi tatt til side for ?gjennomgang av bagasje?. Og de stadige advarslene p flyplassens intercom om ? do not leave your luggage unattended? har aldri blitt s nye tatt til etterretning for min del. Ikke en eneste skitten sokk, mynt eller lebestift ble left unattended. Og jeg ANER ikke hvor mange ganger jeg mtte vise passet mitt. Og sende bagasjen gjennom x-ray maskinen.

Fullstendig og full alarm ble imidlertid utlst nr en av de oppmerksomme og snartenkte vaktene i sin rvkenhet klarte detektere et palestinaskjerf midt imellom skittentrusene mine:

"What is THIS???"

-"It?s a scarf"

"WHAT are You going to use it for?"

-(herlighet, tenkte jeg, fines det flere bruksomrder?)"Ill use it around my neck"

"Where did You get this?"

-"I bought it"

"Where?"

-"in the old city"

"did someone give it to You?"

-"no, I bought it"

"Did You get it in Gaza?"

-"no"(nei, jeg kjpte det I Hebron, sammen med lille ste Salam, rett fr hun ble truet med gevr nr hun ville be I abrahamsmoskeen).

"did someone give it to You?"

-"no"

"did You pay money for it?"

"yes" (hva ellers?)

"Do You allways wear it?"

-"no, I just got it"

Hele tiden under denne interessante konversasjonen ble passet mitt sendt frem og tilbake, med stadig flere gule lapper p seg (lapper jeg antar betyr: ?farefare krigsmann/hamas, hamas!? Eventuelt "toxic waste")

Det drysset forresten gule lapper over sekken min, veska mi, kofferten min, og jeg mistenker jeg fikk en klapset p ryggen ogs.

Etter at et stadig kende antall trofaste tjenestemenn etter tur hoderistende hadde betraktet dette plagget som (lite trolig) skulle brukes kun rundt halsen, lftet konversatren opp to dvder med to respektive dokumentarfilmer.

"What is this?"

-"dvds"

Den forklaringen ga han seg pussig nok til tls med. Mens han iherdig overs bildet av Betlehem som Zuheir ga meg.

"Do You speak arabic?"

"No"(bas sjoeia, ja mastaotanin)

Komediens klimaks kom nr de oppdaget den lille rare brune bamsen med en liten gavekurv i hendene. Den jeg fikk av Wafa fr vi dro. Aldri fr har jeg opplevd at noen har holdt en bamse opp foran meg og spurt i fullt alvor hva dette skal bety.

"What is the meaning of this?"

-"?"(er det virkelig det sprsmlet verdens mest aggressive militrmakt velger stille meg? Hva er meningen med denne BAMSEN??

"Where did You buy this?"

-"I don't remember"

"But why did You get this?"(om en nkkelring oppi gavekurven, mellom to blomstrede armband)

-"souvenir"

"but this is the Palestinian colors all over Israel, that is VERY special"

"not to me"

(plutselig en stemme fra min venstre side) "Please come with me, ma'm"(MA'M?????)

Derp fulgte en dry time med plassering i lite rom, mange forskjellige metalldetektorer, noe jeg tror var en diagnostisering av reinfeksjon, leting etter lus (det kan ha vrt en complementary hodebunnsmassasje), kiling (jo da), og smelling med bh-strikk (jeg TULLER ikke , engang!)

Og det var etter hvert vanskelig ikke le av denne oppvisningen i amplitude og magnitude av muskelfibre.

Til slutt fikk jeg tillatelse til ifre meg sko igjen (uten at noen stilte sprsmlstegn med hvordan jeg ville bruke dem)

Hvorp jeg ble behrig, hflig og bestemt eskortert frem til siste passkontroll og ut av det forjettende land.

(so long, suckers!)

Farvel, min Fatlak

Vi drar i natt.

Bort fra Ramallah, denne sprudlende, kaotiske hylytte, mangfoldige damen som i lpet av min tid hos henne har kastet meg ut i s mange, mange retninger.

Hun har vist meg Ni'lins Deia, sendt meg ut p olivensanking i Hebron, kastet meg ut i herrenes aften i hammamen i Nablus (takk for den, Kefa!), og dyttet meg varsomt i retning av Freedom Riders. Og hun har tlmodig ventet p at jeg selv skal vge ta bussen hjem fra Al Quds.

Og hun har lrt meg et knippe med hendige gloser. "ahlan o sahlan", "velkommen velkommen", er det uttrykket hun har brukt mest tid p innprente meg. Hun har lrt med et utall mter si hei og hallo p, og minst like mange varianter av farvel: salam, ma salam, jalla bye, sjofik, sjofak, tasba alcher.

Og hun har lrt meg det pussige uttrykket Min Fatlak", hvis betydning er en underlig sammenblanding av "vr s snill" "vr s god" og "velkommen". Men jeg har hele tiden synes det hres ut som en blanding av "Min sterke beskytter" og "Min ste lille venn"

Vi drar i natt.

Mellom ett og to kjrer vi fra Ramallah, ut av vestbredden,inn i israelsk omrde, gjennom et ukjent antall sjekkpunkter og kontrollstasjoner til flyplassen. Og tidligtidlig i morgen letter flyet.

Fra luften synes dere ikke. P avstand ses gr, ruvendecheckpoints og kontrollltrn med bevpnede soldater. Og muren synes. Densom snirkler, snor og sperrer dere inne.

Men sene synes ogs. Og oliventrrne som vokser overalt, drysset ut over hele Palestina.

Og jeg vet at dere er der. Bor der, lever, jobber,fester, fdes, danser og grter der.

Salam, Samar, som brenner s sterkt for jordmorprosjektet.

Ma salam Osama, som knegger s lystig over at portforbudet p Gaza under den frste intifadaen, hvor folk ikke hadde annen underholdning enn egyptisk tv p kveldene, bare frte til at det ble laget flere arabere.

sjofik, Imm Manuar, du lille sterke farmor som jobber s lange tunge dager for forsrge barnebarnet ditt i Qalandia camp.

Jalla, bye, Kefa,danseren fra Hebron.

sjofak, Zaher, og hils til bestemoren din.

Ma salam, Imm Matter, som alltid har et lager av maramia-urt i veska di, og alltid tar deg tid til en kopp te med jordmdrene nr du tar deg en pause i vaskingen p PRCS.

Salam, Ahmed, som hver eneste dag kjrer lange runder og samler opp sykepleiere og jordmdre s de skal komme seg trygt tl og fra jobb p sykehuset.

sjofik, Zuheir, som er s blek hver morgen, fordi snnen din bare grter hele natten.

Sjofik, Salam, som er stengt inne i livet ditt p Hebron, som elskerAlice Cooper, og som er s lei av se stein overalt.

Jalla, bye Mariam, som var p Utya i 1999.

Salam, du som jobber dgnet rundt p Fannoun supermarked, og som alltid hilser s lattermildt nr vi kommer for kjpe sjokolade og yoghurt.

Ma salam, Ibtisam, med den lyse trillende latteren og den franske aksenten.

Salam, Tayzeer, kunstneren og poeten fra Gaza, som gjerne deler en vannpipe eller en pils og en god samtalemed klundene foran peisen p cafeen din.

ma salam Dima, som startet livet ditt med drysse lett regn over trne mine.

sjofik, Wafa, som aldri beveger deg ut uten sjekke at lebestiften er plettfritt p plass.

Jalla, bye, Hajja Asia, som med din bestemorsaktige koselige lunhet tramper gassen i bnn p den herjede bilen din og raser rundt ssidene p vei til klinikkene rundt om pvestbredden.

Og Farvel, Ramallah, du som har tatt i mot meg, og skyflet meg rundt til Rukhabs ice cream, Zyriab, Pesto, Samer sweets og PRCS Hospital

Farvel, min Fatlak.



Mur-motstand i Bilein og besk hos Khalto

Bilein-landsbyen der muren stoppet

Idag var jeg ute i landsbyen Bilein sammen med Wafa. P vei dit kan sjfren vr fortelle at Bilein er bermt for sin ikke-voldelige motstand mot israels undertrykkelse, og srlig mot muren.


"HER KLARTE DE FAKTISK FORHINDRE BYGGINGEN AV ET PAR KILOMETER MUR!" Sier hun. Med store bokstaver sier hun det.

Hun er fra Gaza,og i 2006 dro snnen hennes dit for beske faren sin. S ble alle utganger fra Gaza stengt. Og snnen ble vrende. Og vinteren 2008/2009 skulle hun via Skypeforske vre mor for en gutt p 18 r som satt fanget inne i bomberegnet. Den historien er lang, desperat, og den er enn ikke ferdigfortalt. Han sitter fremdeles fanget inne i Gaza, og hun aner ikke hvordan hun skal f ham ut. Israel tillater s og si ingen reise ut derfra. S den historien kan jeg ikke fortelle ferdig.

Men jeg kan fortelle at jeg og Wafa hadde en fin dag p klinikken, og at vi hadde en liten te og kjeks pause midt p dagen. Og at sjfren vr er glad for de par kilometrene der muren ble stoppet i Bilein.




P besk hos Khalto

Etter jobb dro vi en hel gjeng (med jordmdre, og en nyfdt intensiv- sykepleier) til landsbyen Mochmas for beske Khalto (tante), moren til Ameni. Hun som s ofte har vrt og beskt oss p fden, og som ble bestemor til ei lita jente som Ameni selv tok imotfor et par uker siden. Og vi fikk selvflgelig mte igjendet nye barnebarnet.

Idet vi kommer, str Amenis mann og griller til oss p verandaen. De to har ogs sin historie. De mttes under den andre intifada, da Ameni jobbet som sykepleier, og hennes kommende mann, aktivisten, kom inn p sykehuset med skuddskader etter kamper mot israelske soldater i flyktningeleiren han bodde i.

Idag er han grillmester.




Noen som vil hre en arabisk revolusjons-vits?

Mens jeg har vrt her, har jegprvd tilegne meg litt av den lokale humoren. Det er (selvflgeligeh!) en haug med Hebron-vitser, og dem tar det litt tid, og gjerne et besk til Hebron, for skjnne poenget med.

Men her er en litenarabisk revolusjonsvits, eller en Mobarak.vits, for vre spesifikk, som ble mottatt med jubel p fden i gr kveld.:

Hosni Mobarak gikk en dag ut p sko-shopping. Ekspeditren lp straks ut p lageret og hentger et par staselige sko i nyaktig riktig strrelse. Dette imponerte selvflgelig Mobarak, som lurte p hvordan han s lett kunne finne sko som passet ham.

"Du har trkket p oss i 30 r. Er du virkelig forbauset over at vi alle vet hvilken skostrrelse du bruker?"

Mte med en 1948-flyktning

Jalazon Camp- den sjarmerende pensjonerte lreren

I gr tok Fatima, som jobber som sykepleier p barsel, meg med for beske familien sin i Jalazon camp. Mannen til Fatima er forresten en av de utrolig mange som har en historie fortelle om motstandskampen her. Han ble skutt i hodet av israelske soldater under den andre intifada. Men det er ikke den historien jeg skal fortelle n.

Jalazon er en av de mange permanente flyktningeleirene tusenvis av palestinere bor i, denne ligger rett ved Ramallah. Og rett vedJalazon ligger et settlement. Jeg blir fortalt at det ofte er konfrontasjoner her, og for to r siden ble tre unge gutter skutt og drept av settlere ved inngangen til leiren.

I gr mtte vi gutter som lekte i de trange gatene.

og s gikk vi p besk.

Fatimas familie bor i sm etasjer i et forbausende hyt hus. I andre etasje bor foreldrene og et par av brdrene. Jeg nskes velkommen av hennes far, en strlende sjarmerendepensjonert lrer, som i flge seg selv menerhan p ingen mte ser ut til vre62 r.

Han forteller lattermildt om diverse reiser han har vrt p, og serverer kaffe, kjeks, colaog saltede kikerter. Og kommenterer at jeg sikkert er vant til spise mye mais i Norge. "That is very good! It makes You tall and immense!!!"

Han viserstrlendefrem leiligheten som str og venter p en eventuell kone nr to, mens det lange og enorme kone-emnet litt forfjamset ser seg omkring. Og s ler han inderlig godt av meg, og tar meg med for se p Jaktfalken som bor p taket.

Count Your blessings, og legg forbannelsene p sprit

P taket vokser ogs et druetre.

Eller; det vokser nede ved veien, og han har p ett eller annet vis ftt den tynne stammen til strekke seg helt opp p toppen av taket.

"Jeg ville ha en hage, og der ville jeg ha et druetre. Det var slik jeg mtte gjre det".

Sier han.

Og han inviterer meg i bryllup i Nablus p fredag, for den ene av snnene skal gifte seg. Og det er han glad for, veldig veldig glad.

Nede p gateniv driver en annen av snnene tidenes mest utrolige forretningskombo.

En frisrsalong for menn slash sykkelverksted. Og der har han ogset par slanger.

Samt en slange p sprit. Den slangen som bet ham i fjor, s han i flge sin far ble liggende en uke p sykehus.



Han viser ogs frem de levende slangene. Med en viss fornyelse.

En flyktning fra 1948

Etterp drar jeg og Kefa til landsbyenBido, med resepsjonisten p PRCS og kona hans, som ogs jobber p postnatal avdelingen.Bido er en landsby "5 minutter og en uendelig evighet" unna Jerusalem. Rett utenfor muren. Her bor resepsjonistens bestemor.

Som er en av de mange eldre damene jeg kun kjenner som Hajja.

Hajja ble fdt i landsbyen Silbit, og der giftet hun seg som tolvring. I 1948 ble hun tenring, og staten Israel ble dannet. Og den ble dannet blant annet i Silbit.

"Vi hrte jo skudd, s klart, og s var det noen som fortalte at de skar over strupen p folk. Gjennom store hyttalere beordret de folk til g ut av husene sine. Det gjorde vi. Og s fortsatte vi g. Vi hadde ikke med oss NOE. Vi var jo ikke klar over at vi aldri skulle komme tilbake, og jeg tenkte mest p det med de overskrne strupene. Jeg var 13 r da."

Hun forteller om vandringen opp i fjellene. Om at de bholdt seg der i en uke uten mat. Hun forteller om teltleiren ved Bido, om rasjonene med mais, ris og olje fra FN.

Og hun forteller om den gangen for 15 r siden, da hun kom seg tilbake til Silbit og sitt gamle hus. Men hun forteller ikke s mye om akkurat det.

Jenta under stolen

Hun vil heller gi meg en solskinnshistorie. Og historien hun gir meg er den om den lille jenta, som vel var en fire fem r i 1948.

Hun hadde klart gjemme seg under en stol da soldatene drepte hele familien hennes. Hun gikk alene over til en familie som bodde litt de til. De tok henne med seg p flukten, og endte ogs opp i Bido. Etter hvert ble hun voksen, og forelsket seg i snnen i huset, som hun ble lykkelig gift med.

(Jeg har sett klarere solskinn, Hajja.)

Fdselen i fjellet

Hajja fr vite at jeg holder til p fden p PRCS, og ut triller nok en fortelling.

"Da vi dro, i 48, var det en gravid dame med oss. Oppe i fjellet klaget hun over magesmerter. Vi fant en jordhytte, og du skjnner vel hvordan det l an? Barnet ble fdt der, og der bodde hun med babyen i tre dager. UTEN mat. Men hun ammet barnet. Deretter gikk hun til Ramallah."

(Jeg svarer ingenting, men jeg tar en slurk av kaffen.)

lpe med et barn i klrne/ Hajjas hndtverk og vannpipe med gutta boys

Etter middag,tar Hajjafrem hndarbeidet sitt. Et tradisjonelt hndtverk; laging av fat/matter til servere brd p.



Da Hajjas frste barn var 9 mneder gammelt, kom soldatene inn i Bido. Mens hun syr og fletter, fletter og syr, beskriver hun hvordan hun gjemte barnet inne i klrne sine og lp. Til fjells. Igjen.

Og jeg konsentrerer meg om hndarbeidet hennes.

(Jeg kan ikke ta alt p en gang, Hajja.)

Jeg kjenner at jeg bare har lyst til tenke p ingenting, helst mens jeg ryker vannpipe.

Og snart blir det slik. Jeg plasseres i et hjrne sammen med "gutta", og vannpipa fyres opp, mens jeg og gutta diskuterer fabelaktigheten i mine svarte Nike-sko.

Det passer meg ypperlig.

Og s poserer vi litt, fr vi drar hjem.







(Takk for oss, Hajja.)

Peace. Piece by piece./ Knefa p stranden

Piece by piece.

De siste dagene har jeg merket at jeg har falt inn i en hverdag her i Ramallah. Jeg lurer p om det vil bli regn eller sol, jeg prver huske p stikke innom butikken p vei hjem. Jeg gr p fest, p jobb, p shopping og p cafe. Og p vei til alt dette haiker jeg med ambulansesjfren Ahmed, nikkertil vakten ved inngangen til sykehuset, klemmerprenholdsdamenImm Manuar,og utveksler hflighetsfraser og synspunkter p israelskimporterte varer med de ansatte p nrbutikken.

Det er ikke til tro at alt dette trivelige dagliglivet foregr mitt oppi et apartheidsregime ogen etnisk utrenskning.

For enmer treffendebetegnelse p israels fremferd mot palestinerne finner jeg ikke.

Utrenskingen er systematisk og grundig, og utfres med alle midler:

Husene deres blir systematisk (og usystematisk og uforutsigbart) revet av bulldosere. (spesieltille har dette vrt inne i Jerusalem)

De har blitt jaget inn i flyktningeleire, og s blitt jaget videre derfra igjen.

De nektes tilgang til det meste av strm og vannressurser.

De forhindres i komme seg til sykehus og ndvendig helsehjelp. (senest for to dager siden dde en kvinne fra Gazai fdsel. Legen hennes forskte desperat f henne overflyttet til sykehus i Jerusalem. De blenektet utreise fra Gazas lenge at hun dde)

Et voldsomt og kende antall kilometer med hy rasistmur sperrer dem borte fra familie, avlinger og inntektsgrunnlag.

De nektes tilgang til ferdselsrer som motorveier og busser.

Politiske aktivisterfengsles.

De jages inn p mindre og mindre omrder avet stadig kende antall Mostaotana: Settlements.



Og settlementene er faktisk ikke jdiske byggefelt. Det er en bevistt og aktiv politisk strategi for jage palestinerne bort fra jorda.

Som det s treffende er blitt meg fortalt:

"Israel WANTS peace. Piece by piece."

An army of midwives

Etter ha bodd her en stund, og jobbet sammen med jordmdrene her, ser jeg tydelig at jordmdrene kjemper en frihetskamp gjennom sitt daglige virke i Palestina,.



Ute i klinikkene jobber de for gjre livet, og overlevelse, lettere for kvinner som lever under okkupasjon. Arbeidet som gjres i svangerskapsomsorgen er et konkret vpen som forhindrer palsestinske kvinner og barn i d av vre omgitt av den israelske statens segregering og rasisme i form av separasjonsmur og sjekkpunkter.

Den hren er jeg mer enn gjerne med i.

Knefa p stranden

Og i mens GR faktisk hverdagen videre her ogs.

En del av den hverdagen inneholder den lokale spesialiteten Knefa. En slags merkelig kreasjon av smeltet ost, superspaghettitynn bakst av noe slag, og stst sukkersirup.



Det er virkelig en kombinasjon av ALT man kan d av. Bortsett fra israelske soldater, s vidt jeg vet er ingen snne en del av oppskriften.

Men ellers er Knefa alts s farlig (og flgelig s godt) at man formelig hrer hjertets ventrikler klappe sammen ved frste bit.

Men det ER verdt det. Herrrligheeet, det er verdt det.

Og snne spiste jeg og Ibtisam etter jobb p klinikken i Deir Jarir i dag. I regnet. P Samers Sweets i Al Bireh (Ramallahs "tvillingby", som egentlig er byen PRCS ligger plassert i).

"Her kan vi late som om vi sitter p stranden, srlig nr det regner. Det er den eneste stranden vi har. SE! En fisk!" sier Ibtisam.

Mens jeg tygger.

Og slikker sukker og fett av fingrene, til den lystige lyden av ventrikler som klapper sammen.

Enda en dag I Ramallah.

Arachnophobia

enter combat mode

Da har jeg ftt et endelig svar p hvilket element som str sterkest i min fight/flight-response.

Jeg er penbart en fighter.

I gr kveld, da Lillian og jeg kom hjem, Ble vi mtt av et loddent svart dyr som kom styrtende mot oss da vi pnet dra. "Pusekatt?" rakk jeg svidt tenke, fr jeg inns at katter har fire bein, ikke det dobbelte. Jeg inns ogs at Lillian sto i et hjrne og brlte av skrekk mens hun (av uviss grunn) trampet takten til humlens flukt.

Siden avstanden til nermeste ledige hjrne var opptil flere meter, og vesenet for et yeblikk hadde stoppet opp omtrent halvannen meter foran Lillian, hadde jeg svidt jeg kunne komme p bare en mulighet.

charge!!!!

i flge alt jeg kan mnstre av korrekt hukommelse var det videre hendelsesforlpet som flger:

Jeg var brtt kledd i svart shorts, og var utstyrt med skytevpen (mener huske det var to stk magnum) p hver hofte. Jeg trakk sverdet, tok en salto (pussig nok), og styrtet mot fienden. Med tre harde hugg klarte jeg til slutt ta livet av udyret, som sank i kne foran meg i desperate ddskramper.

I mellomtiden eksploderte biler i bakgrunnen (hm!), og til slutt besvimte Lillian av lettelse i hjrnet.

Det Kan vre at det foregikk litt mer p denne mten:

Jeg hadde p meg akkurat de samme klrne jeg kom i, jeg var bare LITT mindre hy i palestinaskjerfet. Uvisst p hvilket vis fikk jeg snappet opp en tresko, og med et maskulint HERREGUUUDIIIIIIIIIIIK! kastet jeg meg fram og slo beistet (for det VAR et beist) to ganger. Det stampet fremdeles litt med beina, s jeg slo engang til. Da var det rimelig ddt. Lillian besvimte ikke, men hun foreslo at vi skulle sove p skift, og bytte p holde vakt.

Har aldri sett lignende utenfor en dyrebutikk. Den var litt mindre enn taranteller jeg har sett i fangenskap, men s urovekkende lik ut. Har dessverre bare et utydelig bilde av kadaveret, men versgod:

KILL IT!!!!

Lillian er p seinvakt, og jeg har fri idag. M si at det bare har vrt en halvhjertet avslapning etter at jeg fikk sms av henne tidligere i ettermiddag....

Hun hadde fortalt folk p jobb om edderkoppen, strrelse og utseende......

Og svaret hun hadde ftt var angivelig ganske enstemming: " THAT ONE IS REALLY DANGEROUS!!! KILL IT!!!!!!"

S n sitter jeg p vr faste caf Pesto.

Og lurer p hvem som mter meg nr jeg kommer hjem.

Hvis jeg bestemmer meg for g hjem, da.

Reiseskildringer over en due

Duemiddag p vaktrommet

I gr ble det servert due p fden p PRCS. Og restene fikk vi p kveldsvakta. Jordmdrene kan fortelle meg at due tradisjonelt har blitt servert til barselkvinner i palestina. Gjerne som frste mltid etter fdsel (eller etter hjemkomst fra sykehus). Duekjtt blir ansett som spesielt heldig og helsebringengende p grunn av sitt hye innhold av mineraler.

Men etter ha pirket litt borti det lille fuglekadaveret en stund, mens det jeg er overbevist omm vre storebroren satt og kurret rasende til meg i vinduet ut mot gata, mtte jeg bare krype til korset.

Og vel fremme ved korset i form av jordmor Kefa ba jeg tynt om "vr s snill f slippe spise dette dyret, jeg orker det ikke, samme hvor mye mineraler det har"

Kefa (som ellers ikke sier nei takk til noe mat), sukket lettet og innrmmet at det orket ikke hun heller.

s da lente vi oss heller tilbake og hrte videre p fortellingen en av de andre jordmdrene vari gang med.

Om sin reise til Jerusalem.

en reise til Jerusalem



Hun dro for syv r siden, under Ramdan. Mange fr tillatelse til dra til Jerusalem da, men s og si ingen under 45. Den israelske staten har nemlig bestemt at palestiner under 45 stort sett er regne for "terrorister", mens de i yeblikket for sin 45 rsdag forvandles til noen ufarlige, (men foraktelige, sklart) tusseladder.

Vr jordmor hadde enn ikke rukket n tusseladd-alderen, men hadde likevel et inderlig nske om beske Al Quds (Jerusalem) og Al Aqsa moskeen.

S hun dro til Qalandia checkpoint. Forkledd som ambulanse sjfr.

Og fikk trille en eldre dame i rullestol over checkpointen, forbi alle gevrer og soldater.

Hun kunne ikke tro at hun hadde klart det.

Fremme ved Al Aqsa grt hun.

P vaktrommet i kveld, nr hun forteller om reisen, ler hun bare. Og blunker lurt nr jeg innledningsvis spr henne hvordan hun kom seg over.

vannligvis

Idag hadde vi forresten ikke varmt vann igjen, noe som av og til kan skje her. Men man lrer seg dusje seg bit for bit, s ikke hele kroppen blir kald p en gang.



Og man lrer seg vre glad for at det er vann i det hele tatt, noe som ikke ALLTID er tilfellet.

Heller ikke p sykehuset.

Ameni kan fortelle at det er fint vi er her p vinteren, nr det regner av og til, for da er det nesten aldri fritt for vann. Om sommeren kan det i perioder g 10-11 dager uten vann mange steder.

I settlementene, Mostaotana, har mange store svmmebassenger. Israel kontrollerer ca 85 prosent av vannressursene her. Og palestinerne betaler fire ganger mer for vannet enn israelerne.

Jeg har god lyst til ta med en vannpistol neste gang jeg passerer Qalandia. Og sprute litt 15 prosents kaldvann p frste og beste grnnkledde.

Med livet i hendene

Tilbake til Ni'lin

I dag var jeg tilbake i landsbyen Ni'lin for svangerskapskonsultasjoner.

Og noen "barselkonsultasjoner".

Jeg m bare innrmme at det er en temmelig hjertevarmende opplevelse nr jeg pner dren til kontoret for neste konsultasjon og blir mtt med et strlende ?HABITIIIIIIIIII!!!!!!? (MIN KJRE!!!)

Og der kommer en liten sped dame med sin lille snn, som jeg tok imot p PRCS for en uke siden, og med moren sin, som var med p fdselen. "Habibti, habibti, ER du HER? Hun har snakket om deg hele tiden siden fdselen!" forteller moren.

Og jeg er bare glad.

Han heter Jamil.

S underlig at mine hender var det frste du mtte, tenker jeg.

Og s tenker jeg m muren rundt Ni'lin. P alle skuddskadene som kom inn p klinikken i 2002. P motstandsviljen som fortsatt lever her.

Jeg lurer p hvordan livet hans vil bli, og om han vil oppleve leve i frihet.

S underlig at mine hender var det frste du mtte.

Og for en kort stund holder jeg ham i hnden.

Og s bres han ut til livet i Ni'lin.

Mens vi venter p Deia

I Ni'lin bor det fortsatt en av de tradisjonelle jordmdrene en deia, som fungerer omtrent som gamledagers hjelpekoner i Norge. Det egentlige fornavnet hennes kan ingen fortelle meg, men hun kalles Imm Ahsan. Eller bare Hajja, som er hflighetstiltalen som brukes om eldre.

Vi drar p besk.

Hajja er ikke tilstede, og landsbyen engasjeres i spore henne opp. Hun liker besk.

Og i mellomtiden venter vi.

Vi sitter og venter.

Mens en liten flokk kvinner og barn ogs sitter.

Og ser og hilser p oss.

Og s kommer Hajja Deia gende.

Livet til en Deia

Og hun tar oss med inn i hjemmet sitt, som er hennes fars gamle hus. (Som angivelig er s gammelt at det er fra romertiden!!!)

I en del av huset er det s lavt under taket at jeg ikke kan st rett.

Hit flyttet hun etter at hennes mann forlot henne og barna. Deia har fdt 10 barn, 8 av dem levde opp. Fire ble giftet bort, noen i s ung alder som 11 r, av hennes mann da han forlot henne, s han skulle slippe ansvaret for dem. De andre fire satt hun i sin fars gamle hus og skulle forsrge alene

Noen rdet henne til lre seg kunsten vre Deia.

Og det gjorde hun.



Nr jeg spr hvor mange barn hun har tatt imot, vifter hun med hendene, som himler med ynene. Millioner!

Inkludert sine egne rundt 60 barnebarn. Alle som en.

Pffffffft! OVERTID du liksom!

Med Asia som tolk, samtaler vi om tips og triks og faglige krummelurligheter. Og deiaen har bestemte synspunkter p mye. Overtidige svangerskap tror hun rett og slett ikke p. Om et svangerskap er "overtidig", er det kun snakk om at man har feilberegnet tidspunkt for befruktning, ALDRI noe annet, mener deia. Naturen VET nr tiden er der.


Hun kan ogs fortelle at hun driver behandling mot infertilitet, med en slags blanding av kraftig massasje og "kopping".

Med livet i hendene

Hun forteller om episoder fra sitt mangerige virke. Om mannen som ikke var helt orientert for hva en fdsel innebar, som kom og spurte om hun kunne underske kona. Kona fdte fr deia kom fram, for fdselen hadde vrt i gang i timevis uten at mannen skjnte hva som foregikk.






Og hun forteller om damen som bldde til livet forsvant mellom hendene hennes under den frste intifada, fordi alt var stengt, og hun ikke fikk henne p sykehus.

Jeg ser p mine egne hender s vidt.

Og tenker p Jamil et lite yeblikk, Fr deia forteller videre.






Les mer i arkivet September 2013 November 2011 Oktober 2011
hits