magerblogg

Hjemme igjen.

Har hengt opp adventsstjerna mi i stuevinduet, Betlehemsstjerna.

Og jeg har satt frem julekrybben som treskjæreren i Betlehem har laget. Ja, jeg fikk den med meg fra Ben Gurion flyplass. Om grensevaktene fikk med seg "the removable wall" vet jeg ikke.

Men jeg fikk den med meg.

"It's removable"

I stedet for julemusikk hører jeg Rafeef Ziadahs dikt "all shades of anger".

http://www.youtube.com/watch?v=m2vFJE93LTI&feature=related

Da har jeg sluppet fri fra Security på Ben Gurion flyplass.

Selvfølgelig ble vi tatt til side for ?gjennomgang av bagasje?.  Og de stadige advarslene på flyplassens intercom om ? do not leave your luggage unattended? har aldri blitt så nøye tatt til etterretning for min del. Ikke en eneste skitten sokk, mynt eller lebestift ble left unattended. Og jeg ANER ikke hvor mange ganger jeg måtte vise passet mitt. Og sende bagasjen gjennom x-ray maskinen.

Fullstendig og full alarm ble imidlertid utløst når en av de oppmerksomme og snartenkte vaktene i sin årvåkenhet klarte å detektere et palestinaskjerf midt imellom skittentrusene mine:

"What is THIS???"

-"It?s a scarf"

"WHAT are You going to use it for?"

-(herlighet, tenkte jeg, fines det flere bruksområder?)"Ill use it around my neck"

"Where did You get this?"

-"I bought it"

"Where?"

-"in the old city"

"did someone give it to You?"

-"no, I bought it"

"Did You get it in Gaza?"

-"no"  (nei, jeg kjøpte det I Hebron, sammen med lille søte Salam, rett før hun ble truet med gevær når hun ville be I abrahamsmoskeen).

"did someone give it to You?"

-"no"

"did You pay money for it?"

"yes" (hva ellers?)

"Do You allways wear it?"

-"no, I just got it"

Hele tiden under denne interessante konversasjonen ble passet mitt sendt frem og tilbake, med stadig flere gule lapper på seg (lapper jeg antar betyr: ?farefare krigsmann/hamas, hamas!? Eventuelt "toxic waste")

Det drysset forresten gule lapper over sekken min, veska mi, kofferten min, og jeg mistenker jeg fikk en klapset på ryggen også.

Etter at et stadig økende antall trofaste tjenestemenn etter tur hoderistende hadde betraktet dette plagget som (lite trolig) skulle brukes kun rundt halsen, løftet konversatøren opp to dvder med to respektive dokumentarfilmer.

"What is this?"

-"dvds"

Den forklaringen ga han seg pussig nok til tåls med. Mens han iherdig overså bildet av Betlehem som Zuheir ga meg.

"Do You speak arabic?"

"No"  (bas sjoeia, ja mastaotanin)

Komediens klimaks kom når de oppdaget den lille rare brune bamsen med en liten gavekurv i hendene. Den jeg fikk av Wafa før vi dro. Aldri før har jeg opplevd at noen har holdt en bamse opp foran meg og spurt i fullt alvor hva dette skal bety.

"What is the meaning of this?"

-"?"(er det virkelig det spørsmålet verdens mest aggressive militærmakt velger å stille meg? Hva er meningen med denne BAMSEN??

"Where did You buy this?"

-"I don't remember"

"But why did You get this?"(om en nøkkelring oppi gavekurven, mellom to blomstrede armband)

-"souvenir"

"but this is the Palestinian colors all over Israel, that is VERY special"

"not to me"

(plutselig en stemme fra min venstre side) "Please come with me, ma'm" (MA'M?????)

Derpå fulgte en drøy time med plassering i lite rom, mange forskjellige metalldetektorer, noe jeg tror var en diagnostisering av øreinfeksjon, leting etter lus (det kan ha vært en complementary hodebunnsmassasje), kiling (jo da), og smelling med bh-strikk (jeg TULLER ikke , engang!)

Og det var etter hvert vanskelig å ikke le av denne oppvisningen i amplitude og magnitude av muskelfibre.

Til slutt fikk jeg tillatelse til å iføre meg sko igjen (uten at noen stilte spørsmålstegn med hvordan jeg ville bruke dem)

Hvorpå jeg ble behørig, høflig og bestemt eskortert frem til siste passkontroll og ut av det forjettende land.

(so long, suckers!)

Vi drar i natt.

Bort fra Ramallah, denne sprudlende, kaotiske høylytte, mangfoldige damen som i løpet av min tid hos henne har kastet meg ut i så mange, mange retninger.

Hun har vist meg Ni'lins Deia, sendt meg ut på olivensanking i Hebron, kastet meg ut i herrenes aften i hammamen i Nablus (takk for den, Kefa!), og dyttet meg varsomt i retning av Freedom Riders.  Og hun har tålmodig ventet på at jeg selv skal våge å ta bussen hjem fra Al Quds.

Og hun har lært meg et knippe med hendige gloser. "ahlan o sahlan", "velkommen velkommen", er det uttrykket hun har brukt mest tid på å innprente meg. Hun har lært med et utall måter å si hei og hallo på, og minst like mange varianter av farvel: salam, ma salam, jalla bye, sjofik, sjofak, tasba alcher.

Og hun har lært meg det pussige uttrykket Min Fatlak", hvis betydning er en underlig sammenblanding av "vær så snill" "vær så god" og "velkommen". Men jeg har hele tiden synes det høres ut som en blanding av "Min sterke beskytter" og "Min søte lille venn"

Vi drar i natt.

Mellom ett og to kjører vi fra Ramallah, ut av vestbredden, inn i israelsk område, gjennom et ukjent antall sjekkpunkter og kontrollstasjoner til flyplassen. Og tidligtidlig i morgen letter flyet.

Fra luften synes dere ikke. På avstand ses grå, ruvende checkpoints og kontrollltårn med bevæpnede soldater. Og muren synes. Den  som snirkler, snor og sperrer dere inne.

Men åsene synes også. Og oliventrærne som vokser overalt, drysset ut over hele Palestina.

Og jeg vet at dere er der. Bor der, lever, jobber, fester, fødes, danser og gråter der.

Salam, Samar, som brenner så sterkt for jordmorprosjektet.

Ma salam Osama, som knegger så lystig over at portforbudet på Gaza under den første intifadaen, hvor folk ikke hadde annen underholdning enn egyptisk tv på kveldene, bare førte til at det ble laget flere arabere.

sjofik, Imm Manuar, du lille sterke farmor som jobber så lange tunge dager for å forsørge barnebarnet ditt i Qalandia camp.

Jalla, bye, Kefa,  danseren fra Hebron.

sjofak, Zaher, og hils til bestemoren din.

Ma salam, Imm Matter, som alltid har et lager av maramia-urt i veska di, og alltid tar deg tid til en kopp te med jordmødrene når du tar deg en pause i vaskingen på PRCS.

Salam, Ahmed, som hver eneste dag kjører lange runder og samler opp sykepleiere og jordmødre så de skal komme seg trygt tl og fra jobb på sykehuset.

sjofik, Zuheir, som er så blek hver morgen, fordi sønnen din bare gråter hele natten.

Sjofik, Salam, som er stengt inne i livet ditt på Hebron, som elsker Alice Cooper, og som er så lei av å se stein overalt.

Jalla, bye Mariam, som var på Utøya i 1999.

Salam, du som jobber døgnet rundt på Fannoun supermarked, og som alltid hilser så lattermildt når vi kommer for å kjøpe sjokolade og yoghurt.

Ma salam, Ibtisam, med den lyse trillende latteren og den franske aksenten.

Salam, Tayzeer, kunstneren og poeten fra Gaza, som gjerne deler en vannpipe eller en pils og en god samtale med klundene foran peisen på cafeen din.

ma salam Dima, som startet livet ditt med å drysse lett regn over tærne mine.

sjofik, Wafa, som aldri beveger deg ut uten å sjekke at lebestiften er plettfritt på plass.

Jalla, bye, Hajja Asia, som med din bestemorsaktige koselige lunhet tramper gassen i bånn på den herjede bilen din og raser rundt åssidene på vei til klinikkene rundt om på vestbredden.

Og Farvel, Ramallah, du som har tatt i mot meg, og skyflet meg rundt til Rukhabs ice cream, Zyriab, Pesto, Samer sweets og PRCS Hospital

Farvel, min Fatlak.  

Bilein-landsbyen der muren stoppet

Idag var jeg ute i landsbyen Bilein sammen med Wafa. På vei dit kan sjåføren vår fortelle at Bilein er berømt for sin ikke-voldelige motstand mot israels undertrykkelse, og særlig mot muren.

 "HER KLARTE DE FAKTISK Å FORHINDRE BYGGINGEN AV ET PAR KILOMETER MUR!" Sier hun. Med store bokstaver sier hun det.

Hun er fra Gaza, og i 2006 dro sønnen hennes dit for å besøke faren sin. Så ble alle utganger fra Gaza stengt. Og sønnen ble værende. Og vinteren 2008/2009 skulle hun via Skype forsøke å være mor for en gutt på 18 år som satt  fanget inne i bomberegnet. Den historien er lang, desperat, og den er ennå ikke ferdigfortalt. Han sitter fremdeles fanget inne i Gaza, og hun aner ikke hvordan hun skal få ham ut. Israel tillater så og si ingen å reise ut derfra. Så den historien kan jeg ikke fortelle ferdig.

Men jeg kan fortelle at jeg og Wafa hadde en fin dag på klinikken, og at vi hadde en liten te og kjeks pause midt på dagen. Og at sjåføren vår er glad for de par kilometrene der muren ble stoppet i Bilein.

På besøk hos Khalto

Etter jobb dro vi en hel gjeng (med jordmødre, og en nyfødt intensiv- sykepleier) til landsbyen Mochmas for å besøke Khalto (tante), moren til Ameni. Hun som så ofte har vært og besøkt oss på føden, og som ble bestemor til ei lita jente som Ameni selv tok imot for et par uker siden. Og vi fikk selvfølgelig møte igjen det nye barnebarnet.

Idet vi kommer, står Amenis mann og griller til oss på verandaen. De to har også sin historie. De møttes under den andre intifada, da Ameni jobbet som sykepleier, og hennes kommende mann, aktivisten, kom inn på sykehuset med skuddskader etter kamper mot israelske soldater i flyktningeleiren han bodde i.

 Idag er han  grillmester.

Noen som vil høre en arabisk revolusjons-vits?

 Mens jeg har vært her, har jeg  prøvd å tilegne meg litt av den lokale humoren. Det er (selvfølgeligeh!) en haug med Hebron-vitser, og dem tar det litt tid, og gjerne et besøk til Hebron, for å skjønne poenget med.

Men her er en liten arabisk revolusjonsvits, eller en Mobarak.vits, for å være spesifikk, som ble mottatt med jubel på føden i går kveld.:

Hosni Mobarak gikk en dag ut på sko-shopping. Ekspeditøren løp straks ut på lageret og hentger et par staselige sko i nøyaktig riktig størrelse. Dette imponerte selvfølgelig Mobarak, som lurte på hvordan han så lett kunne finne  sko som passet ham.

"Du har tråkket på oss i 30 år. Er du virkelig forbauset over at vi alle vet hvilken skostørrelse du bruker?" 

Jalazon Camp- den sjarmerende pensjonerte læreren

I går tok Fatima, som jobber som sykepleier på barsel, meg med for å besøke familien sin i Jalazon camp. Mannen til Fatima er forresten en av de utrolig mange som har en historie å fortelle om motstandskampen her. Han ble skutt i hodet av israelske soldater under den andre intifada. Men det er ikke den historien jeg skal fortelle nå.

Jalazon er en av de  mange permanente flyktningeleirene tusenvis av palestinere bor i, denne ligger rett ved Ramallah. Og rett ved Jalazon ligger et settlement. Jeg blir fortalt at det ofte er konfrontasjoner her, og for to år siden ble tre unge gutter skutt og drept av settlere ved inngangen til leiren.  

I går møtte vi gutter som lekte i de trange gatene.

og så gikk vi på besøk.

Fatimas familie bor i små etasjer i et forbausende høyt hus. I andre etasje bor foreldrene og et par av brødrene. Jeg ønskes velkommen av hennes far, en strålende sjarmerende pensjonert lærer,  som i følge seg selv mener han på ingen måte ser ut til å være 62 år.

Han forteller lattermildt om diverse reiser han har vært på, og serverer kaffe, kjeks, cola og saltede kikerter. Og kommenterer at jeg sikkert er vant til å spise mye mais i Norge. "That is very good! It makes You tall and immense!!!"

Han viser strålende frem leiligheten som står og venter på en eventuell kone nr to, mens det lange og enorme kone-emnet litt forfjamset ser seg omkring. Og så ler han inderlig godt av meg, og tar meg med for å se på Jaktfalken som bor på taket.

Count Your blessings, og legg forbannelsene på sprit

På taket vokser også et druetre.

Eller; det vokser nede ved veien, og han har på ett eller annet vis fått den tynne stammen til å strekke seg helt opp på toppen av taket.

"Jeg ville ha en hage, og der ville jeg ha et druetre. Det var slik jeg måtte gjøre det".

Sier han.

Og han inviterer meg i bryllup i Nablus på fredag, for den ene av sønnene skal gifte seg. Og det er han glad for, veldig veldig glad.

Nede på gatenivå driver en annen av sønnene tidenes mest utrolige forretningskombo.

En frisørsalong for menn slash sykkelverksted. Og der har han også et par slanger.

Samt en slange på sprit. Den slangen som bet ham i fjor, så han i følge sin far ble liggende en uke på sykehus.

Han viser også frem de levende slangene. Med en viss fornøyelse.

 En flyktning fra 1948

Etterpå drar jeg og Kefa til landsbyen Bido,  med resepsjonisten på PRCS og kona hans, som også jobber på postnatal avdelingen.  Bido er en landsby "5 minutter og en uendelig evighet" unna Jerusalem. Rett utenfor muren. Her bor resepsjonistens bestemor.

Som er en av de mange eldre damene jeg kun kjenner som Hajja.

Hajja ble født i landsbyen Silbit, og der giftet hun seg som tolvåring. I 1948 ble hun tenåring, og staten Israel ble dannet. Og den ble dannet blant annet i Silbit.

"Vi hørte jo skudd, så klart, og så var det noen som fortalte at de skar over strupen på folk. Gjennom store høyttalere beordret de folk til å gå ut av husene sine. Det gjorde vi. Og så fortsatte vi å gå. Vi hadde ikke med oss NOE. Vi var jo ikke klar over at vi aldri skulle komme tilbake, og jeg tenkte mest på det med de overskårne strupene. Jeg var 13 år da."

Hun forteller om vandringen opp i fjellene. Om at de bholdt seg der i en uke uten mat. Hun forteller om teltleiren ved Bido, om rasjonene med mais, ris og olje fra FN.

Og hun forteller om den gangen for 15 år siden, da hun kom seg tilbake til Silbit og sitt gamle hus. Men hun forteller ikke så mye om akkurat det.

Jenta under stolen

Hun vil heller gi meg en solskinnshistorie. Og historien hun gir meg er den om den lille jenta, som vel var en fire fem år i 1948.

Hun hadde klart å gjemme seg under en stol da soldatene drepte hele familien hennes. Hun gikk alene over til en familie som bodde litt øde til. De tok henne med seg på flukten, og endte også opp i Bido. Etter hvert ble hun voksen, og forelsket seg i sønnen i huset, som hun ble lykkelig gift med.

(Jeg har sett klarere solskinn, Hajja.)

 Fødselen i fjellet

Hajja får vite at jeg holder til på føden på PRCS, og ut triller nok en fortelling.

"Da vi dro, i 48, var det en gravid dame med oss. Oppe i fjellet klaget hun over magesmerter. Vi fant en jordhytte, og du skjønner vel hvordan det lå an? Barnet ble født der, og der bodde hun med babyen i tre dager. UTEN mat. Men hun ammet barnet. Deretter gikk hun til Ramallah."

(Jeg svarer ingenting, men jeg tar en slurk av kaffen.)

Å løpe med et barn i klærne/ Hajjas håndtverk og vannpipe med gutta boys

Etter middag,  tar Hajja frem håndarbeidet sitt. Et tradisjonelt håndtverk; laging av fat/matter til å servere brød på.

Da Hajjas første barn var 9 måneder gammelt, kom soldatene inn i Bido. Mens hun syr og fletter, fletter og syr, beskriver hun hvordan hun gjemte barnet inne i klærne sine og løp. Til fjells. Igjen.

Og jeg konsentrerer meg om håndarbeidet hennes.

(Jeg kan ikke ta alt på en gang, Hajja.)

Jeg kjenner at jeg bare har lyst til å tenke på ingenting, helst mens jeg røyker vannpipe.

Og snart blir det slik. Jeg plasseres i et hjørne sammen med "gutta", og vannpipa fyres opp, mens jeg og gutta diskuterer fabelaktigheten i mine svarte Nike-sko.

Det passer meg ypperlig.

Og så poserer vi litt, før vi drar hjem.

(Takk for oss, Hajja.)

Piece by piece.

De siste dagene har jeg merket at jeg har falt inn i en hverdag her i Ramallah. Jeg lurer på om det vil bli regn eller sol, jeg prøver å huske på å stikke innom butikken på vei hjem. Jeg går på fest, på jobb, på shopping og på cafe. Og på vei til alt dette haiker jeg med ambulansesjåføren Ahmed,  nikker til vakten ved inngangen til sykehuset, klemmer  på renholdsdamen Imm Manuar, og utveksler høflighetsfraser og synspunkter på israelskimporterte varer med de ansatte på nærbutikken.  

 Det er ikke til å tro at alt dette trivelige dagliglivet foregår mitt oppi et apartheidsregime og en etnisk utrenskning.

For en mer treffende betegnelse på israels fremferd mot palestinerne finner jeg ikke.

Utrenskingen er systematisk og grundig, og utføres med alle midler:

Husene deres blir systematisk (og usystematisk og uforutsigbart) revet av bulldosere. (spesielt ille har dette vært inne i Jerusalem)

De har blitt jaget inn i flyktningeleire, og så blitt jaget videre derfra igjen.

De nektes tilgang til det meste av strøm og vannressurser.

De forhindres i å komme seg til sykehus og nødvendig helsehjelp. (senest for to dager siden døde en kvinne fra Gaza i fødsel. Legen hennes forsøkte desperat å få henne overflyttet til sykehus i Jerusalem. De ble nektet utreise fra Gaza  så lenge at hun døde)

Et voldsomt og økende antall kilometer med høy rasistmur sperrer dem borte fra familie,  avlinger og inntektsgrunnlag.

De nektes tilgang til ferdselsårer som motorveier og busser.

Politiske aktivister fengsles.

De jages inn på mindre og mindre områder av et stadig økende antall Mostaotana : Settlements.

Og settlementene er faktisk ikke jødiske byggefelt. Det er en bevistt og aktiv politisk strategi for å jage palestinerne bort fra jorda.

Som det så treffende er blitt meg fortalt:

"Israel WANTS peace. Piece by piece."

An army of midwives

Etter å ha bodd her en stund, og jobbet sammen med jordmødrene her, ser jeg tydelig at jordmødrene kjemper en frihetskamp gjennom sitt daglige virke i Palestina,.

 Ute i klinikkene jobber de for å gjøre livet, og overlevelse, lettere for kvinner som lever under okkupasjon. Arbeidet som gjøres i svangerskapsomsorgen er et konkret våpen som forhindrer palsestinske kvinner og barn i å dø av  å være omgitt av  den israelske statens segregering og rasisme i form av separasjonsmur og sjekkpunkter.  

Den hæren er jeg mer enn gjerne med i.

Knefa på stranden

Og i mens GÅR faktisk hverdagen videre her også.

En del av den hverdagen inneholder den lokale spesialiteten Knefa. En slags merkelig kreasjon av smeltet ost, superspaghettitynn bakst av noe slag, og søtsøt sukkersirup.

Det er virkelig en kombinasjon av ALT man kan dø av. Bortsett fra israelske soldater, så vidt jeg vet er ingen sånne en del av oppskriften.

Men ellers er Knefa altså så farlig (og følgelig så godt) at man formelig hører hjertets ventrikler klappe sammen ved første bit.

Men det ER verdt det. Herrrligheeet, det er verdt det.

Og sånne spiste jeg og Ibtisam etter jobb på klinikken i Deir Jarir i dag. I regnet. På Samers Sweets i Al Bireh (Ramallahs "tvillingby", som egentlig er byen PRCS ligger plassert i).

"Her kan vi late som om vi sitter på stranden, særlig når det regner. Det er den eneste stranden vi har. SE! En fisk!" sier Ibtisam.

Mens jeg tygger.

Og slikker sukker og fett av fingrene, til den lystige lyden av ventrikler som klapper sammen.

Enda en dag I Ramallah.  

enter combat mode

Da har jeg fått et endelig svar på hvilket element som står sterkest i min fight/flight-response.

Jeg er åpenbart en fighter.

I går kveld, da Lillian og jeg kom hjem, Ble vi møtt av et loddent svart dyr som kom styrtende mot oss da vi åpnet døra. "Pusekatt?" rakk jeg såvidt å tenke, før jeg innså at katter har fire bein, ikke det dobbelte. Jeg innså også at Lillian sto i et hjørne og brølte av skrekk mens hun (av uviss grunn) trampet takten til humlens flukt.

Siden avstanden til nermeste ledige hjørne var opptil flere meter, og vesenet for et øyeblikk hadde stoppet opp omtrent halvannen meter foran Lillian, hadde jeg såvidt jeg kunne komme på bare en mulighet.

charge!!!!

i følge alt jeg kan mønstre av korrekt hukommelse var det videre hendelsesforløpet som følger:

Jeg var brått kledd i svart shorts, og var utstyrt med skytevåpen (mener å huske det var to stk magnum) på hver hofte. Jeg trakk sverdet, tok en salto (pussig nok), og styrtet mot fienden. Med tre harde hugg klarte jeg til slutt å ta livet av udyret, som sank i kne foran meg i desperate dødskramper.

I mellomtiden eksploderte biler i bakgrunnen (hm!), og til slutt besvimte Lillian av lettelse i hjørnet.

Det Kan være at det foregikk litt mer på denne måten:

Jeg hadde på meg akkurat de samme klærne jeg kom i, jeg var bare LITT mindre høy i palestinaskjerfet. Uvisst på hvilket vis fikk jeg snappet opp en tresko, og med et maskulint HERREGUUUDIIIIIIIIIIIK! kastet jeg meg fram og slo beistet (for det VAR et beist) to ganger. Det stampet fremdeles litt med beina, så jeg slo engang til. Da var det rimelig dødt. Lillian besvimte ikke, men hun foreslo at vi skulle sove på skift, og bytte på å holde vakt.

Har aldri sett lignende utenfor en dyrebutikk. Den var litt mindre enn taranteller jeg har sett i fangenskap, men så urovekkende lik ut. Har dessverre bare et utydelig bilde av kadaveret, men versågod:

KILL IT!!!!

Lillian er på seinvakt, og jeg har fri idag. Må si at det bare har vært en halvhjertet avslapning etter at jeg fikk sms av henne tidligere i ettermiddag....

Hun hadde fortalt folk på jobb om edderkoppen, størrelse og utseende......

Og svaret hun hadde fått var angivelig ganske enstemming: " THAT ONE IS REALLY DANGEROUS!!! KILL IT!!!!!!"

Så nå sitter jeg på vår faste cafè Pesto.

Og lurer på hvem som møter meg når jeg kommer hjem.

Hvis jeg bestemmer meg for å gå hjem, da.

Duemiddag på vaktrommet

I går ble det servert due på føden på PRCS. Og restene fikk vi på kveldsvakta. Jordmødrene kan fortelle meg at due tradisjonelt har blitt servert til barselkvinner i palestina. Gjerne som første måltid etter fødsel (eller etter hjemkomst fra sykehus). Duekjøtt blir ansett som spesielt heldig og helsebringengende på grunn av sitt høye innhold av mineraler.

Men etter å ha pirket litt borti det lille fuglekadaveret en stund, mens det jeg er overbevist om må være storebroren satt  og kurret rasende til meg i vinduet ut mot gata, måtte jeg bare krype til korset.

Og vel fremme ved korset i  form av jordmor Kefa ba jeg tynt om å "vær så snill få slippe å spise dette dyret, jeg orker det ikke, samme hvor mye mineraler det har"

Kefa (som ellers ikke sier nei takk til noe mat), sukket lettet og innrømmet at det orket ikke hun heller.

så da lente vi oss heller tilbake og hørte videre på fortellingen en av de andre jordmødrene vari gang med.

Om sin reise til Jerusalem.

en reise til Jerusalem

Hun dro for syv år siden, under Ramdan. Mange får tillatelse til å dra til Jerusalem da, men så og si ingen under 45. Den israelske staten har nemlig bestemt at palestiner under 45 stort sett er å regne for "terrorister", mens de i øyeblikket for sin 45 årsdag forvandles til noen ufarlige, (men foraktelige, såklart) tusseladder.

Vår jordmor hadde ennå ikke rukket å nå tusseladd-alderen, men hadde likevel et inderlig ønske om å besøke Al Quds (Jerusalem) og Al Aqsa moskeen.

Så hun dro til Qalandia checkpoint. Forkledd som ambulanse sjåfør.

Og fikk trille en eldre dame i rullestol over checkpointen, forbi alle geværer og soldater.

Hun kunne ikke tro at hun hadde klart det.

Fremme ved Al Aqsa gråt hun.

På vaktrommet i kveld, når hun forteller om reisen, ler hun bare. Og blunker lurt når jeg innledningsvis spør henne hvordan hun kom seg over.

vannligvis

Idag hadde vi forresten ikke varmt vann igjen, noe som av og til kan skje her. Men  man lærer seg å dusje seg bit for bit, så ikke hele kroppen blir kald på en gang.

Og man lærer seg å være glad for at det er vann i det hele tatt, noe som ikke ALLTID er tilfellet.

Heller ikke på sykehuset.

Ameni kan fortelle at det er fint vi er her på vinteren, når det regner av og til, for da er det nesten aldri fritt for vann. Om sommeren kan det i perioder gå 10-11 dager uten vann mange steder.

I settlementene, Mostaotana, har mange store svømmebassenger. Israel kontrollerer ca 85 prosent av vannressursene her. Og palestinerne betaler fire ganger mer for vannet enn israelerne.

Jeg har god lyst til å ta med en vannpistol neste gang jeg passerer Qalandia. Og sprute litt 15 prosents kaldvann på første og beste grønnkledde.

Tilbake til Ni'lin

I dag var jeg tilbake i landsbyen Ni'lin for svangerskapskonsultasjoner.

Og noen "barselkonsultasjoner".  

Jeg må bare innrømme at det er en temmelig hjertevarmende opplevelse når jeg åpner døren til kontoret for neste konsultasjon og blir møtt med et strålende ?HABITIIIIIIIIII!!!!!!? (MIN KJÆRE!!!)

Og der kommer en liten sped dame med sin lille sønn, som jeg tok imot på PRCS for en uke siden, og med moren sin, som var med på fødselen. "Habibti, habibti, ER du HER? Hun har snakket om deg hele tiden siden fødselen!" forteller moren.

Og jeg er bare glad.

Han heter Jamil.

Så underlig at mine hender var det første du møtte, tenker jeg.

Og så tenker jeg må muren rundt Ni'lin. På alle skuddskadene som kom inn på klinikken i 2002.  På motstandsviljen som fortsatt lever her.

Jeg lurer på hvordan livet hans vil bli, og om han vil oppleve å leve i frihet.

Så underlig at mine hender var det første du møtte.

Og for en kort stund holder jeg ham i hånden.

Og så bæres han ut til livet i Ni'lin.

Mens vi venter på Deia

I Ni'lin bor det fortsatt en av de tradisjonelle jordmødrene en deia, som fungerer omtrent som gamledagers hjelpekoner i Norge. Det egentlige fornavnet hennes kan ingen fortelle meg, men hun kalles Imm Ahsan. Eller bare Hajja, som er høflighetstiltalen som brukes om eldre.

Vi drar på besøk.

Hajja er ikke tilstede, og landsbyen engasjeres i å spore henne opp. Hun liker besøk.

Og i mellomtiden venter vi.

Vi sitter og venter.

Mens en liten flokk kvinner og barn også sitter.

Og ser og hilser på oss.

Og så kommer Hajja Deia gående.

Livet til en Deia

Og hun tar oss med inn i hjemmet sitt, som er hennes fars gamle hus. (Som angivelig er så gammelt at det er fra romertiden!!!)

I en del av huset er det så lavt under taket at jeg ikke kan stå rett.

Hit flyttet hun etter at hennes mann forlot henne og barna. Deia har født 10 barn, 8 av dem levde opp. Fire ble giftet bort, noen i så ung alder som 11 år, av hennes mann da han forlot henne, så han skulle slippe ansvaret for dem. De andre fire satt hun  i sin fars gamle hus og skulle forsørge alene

Noen rådet henne til å lære seg kunsten å være Deia.

Og det gjorde hun.

Når jeg spør hvor mange barn hun har tatt imot, vifter hun med hendene, som himler med øynene. Millioner!

Inkludert sine egne rundt 60 barnebarn.  Alle som en.

Pffffffft! OVERTID du liksom!

Med Asia som tolk, samtaler vi om tips og triks og faglige krummelurligheter. Og deiaen har bestemte synspunkter på mye. Overtidige svangerskap tror hun rett og slett ikke på. Om et svangerskap er "overtidig", er det kun snakk om at man har feilberegnet tidspunkt for befruktning, ALDRI noe annet, mener deia. Naturen VET når tiden er der.

Hun kan også fortelle at hun driver behandling mot infertilitet, med en slags blanding av kraftig massasje og "kopping".

Med livet i hendene

  Hun forteller om episoder fra sitt mangeårige virke. Om mannen som ikke var helt orientert for hva en fødsel innebar, som kom og spurte om hun kunne undersøke kona.  Kona fødte før deia kom fram, for fødselen hadde vært i gang i timevis uten at mannen skjønte hva som foregikk.

Og hun forteller om damen som blødde til livet forsvant mellom hendene hennes under den første intifada, fordi alt var stengt, og hun ikke fikk henne på sykehus.

Jeg ser på mine egne hender så vidt.

Og tenker på Jamil et lite øyeblikk, Før deia forteller videre.

Freedom riders

Idag skulle vi til Jerusalem med Berit, og etter vakt på føden (hvor jeg idag tok imot 2 barn), gikk jeg på prosjektkontoret for å møte henne. Hun fortalte at hun hadde hørt på nyhetene at "Freedom Riders", en gruppe palestinske aktivister, idag var igang med å forsøke å borde en segregert israelsk "settlerbuss" for å dra inn til øst jerusalem.

På checkpoint møtte vi dem

 Omgitt av israelsk politi og soldater, men også av journalister og  kameraer. Og en flokk kamera er effektivt middel for å holde soldater og politi i sjakk. Så jeg lot likegodt midt eget kamera være med i gjengen.

Men så lenge vi var der, sto bussen stille, så jeg vet ikke om (men tviler på at)  noen av palestinerne kom seg til Jerusalem.

frøken Apartheid har en fremtredende posisjon i den israelske staten.

bokhandleren i jerusalem igjen

I  øst-Jerusalem dro vi til Hotellet American Colony. Kjæresten til Berit har skrevet en bok om dets historie, som nettopp er oversatt til engelsk. Og i den anledning var det "bokprat" på hotellet i kveld.

 Og vi fikk høre noen av historiene i historien.

Og til denne historien hører fortellinger om sterk, merkelig, og forbausende konkret religiøs overbevisning. Og den ene av bokpraterne, historiker Albert Aghazarian, kom med et kort, men treffende utsagn om Jerusalem:  

"To understand this city, You have to understand the power of irrational ideas"

Bussen hjem

Etterpå tok jeg og Lillian rett og slett bare bussen hjem til Ramallah igjen. Bare sånn helt uten videre altså ,ved å vifte på den da den tilfeldigvis kom kjørende, løpe over trafikkert gate, og hive oss på. Nesten uten å være bekymret for hvordan det ville bli å passere Qalandia checkpoint.

Ramallah begynner å bli hjemme.

 P.S:

BOYCOTT APARTHEID!

FREE PALESTINE!