Karma, Karma karma, karma karma chameleon.......

Trondheim-Amsterdam-Tel aviv. Det var planen. Liksom. Og jeg trodde at det jeg hadde å grue meg for, var grensekontrollen i en foreløbig ikke navngitt apartheidstat...

Så ung og naiv jeg var på onsdag.

I Amsterdam ble vi fort erklært persona non grata (eller overbooked, som KLM kaller det), på flyet til Tel Aviv.

Det ble også det vi trro er den bergenske VIP-avdelingen av israels venner. Og de snakker ikke engelsk. Og de fant oss. Og folk er redd for at FLÅTTEN skal suge seg fast.....

Etter å ha fått utlevert en unnskyldningsmappe med likt og ulikt innhold fra KLM, ble vi uoffisielt utnevnt som motvillige turledere for det sjarmerende følge,  og ble busset til et fasjonabelt hotell, hvor vi fort gjemte oss på rommet med pizza som servitøren i baren laget til oss personlig (ikke spør). 

Jeg hadde en stille etisk debatt med meg selv om hvorvidt det er en moralsk plikt å hjelpe folk i nød uansett av hvilken overbevisning,og dermed bygge seg opp en betraktelig kapital i form av karma, eller om det gikk an å stikke fra hotellet tidlig morgen og gni seg i hendene med påfølgende ond latter. Trangen til å slippe inn i himmelen vant (rett før jeg innså at å være behjelpelig her sannsynligvis vil kjøpe med VIP-kort til etterlivets kjelleretasje. 

Vel vel. 

Dagen etter skulle vi angivelig bli flydd til Istanbul, og derfra til Tel Aviv, da dette var eneste mulighet. 

Ved siden av meg i flysetet får jeg til alt hell og lykke en amerikaner med "amerian-israeli"- ettellerannet bedritent union på ryggsekken. Og han prøver å konversere. Jeg svarer ja og nei, og prøver å se så sur og forstoppet   ut som jeg bare kan. 

Tyve minutter ut i flyturen, mens min sidemann er oppe og går en tur, ropes det opp fra cabinen: "We have a medical situation. Please report to staff if you are in any medical profession." 

Javel. Up we go....

Mesteparten av den gjenstående flytiden tilbringer jeg på kne utenfor cockpit med en o2-kolbe rundt halsen og en blak og klam amerikansk israelvenn mellom hendene. "NÅ kan det ikke bli verre" tenkte jeg. Og så fikk jeg en ny unnskyldningsmappe fra KLM. 

Så ung og naiv jeg var på torsdag.

For det var selvfølgelig ikke plass til oss på flyet videre fra Istanbul til Tel aviv. Ikke til bergenserne heller. Et kort øyeblikk undret jeg meg over hvorfor jeg absolutt skulle bidra til å holde liv i de andre passasjerene, og dermed lukket mitt eneste vindu til å komme videre.... men bare et kjempekort øyeblikk, altså. 

 

Ny runde med nytt hotell, med beskjed om at "i morgen skal dere tilbake til amsterdam, og så til Tel Aviv derfra. Og jeg har offisielt innsett at bergenserne er mitt ansvar enten jeg ikke vil det eller ikke vil det. For de er livredde for alt som heter flyplass og andre språk og bagasjesjekk. Har mistet tallet på hvor ofte jeg har hørt "ikkje gå i frrrrra oss!".

 

Bgasje ja. Den forsvant på flyplassen i Istanbul i går. Men etter 6 timer dukket den opp. Det gjorde dessverre ikke bagasjen til en annen misfornøyd KLM kunde. Som hadde mistet bagasjen. Og fått kofferten til en ukjent Jose sendt til hotellet sitt. Og i hennes koffert lå asken av hennes avdøde bror som hun var her fra USA for å begrave...

 

Bedre med to bergensere i hånden enn å være i kofferten. Eller være Jose, som åpner kofferten.

 

Vel. I dag prøver vi igjen. Satser på at all karmaen jeg har produsert gjennom den irriterende snillismen min endelig skal gi avkastning...

Ps: Har fått mail med spørreskjema om kundetilfredshet fra KLM. Tenker jeg skal svare på det. 

 

Hilsen Linda, brought to You live from Istanbul

 

 

Én kommentar

synnøve

06.10.2013 kl.11:41

Høres ut som et mareritt av et eventyr! Veinte spent på fortsættelsn, men veit dåkk ha kåmme fram - på ett eiller aijnna vis... Takk, Linda, fårr at du dele opplevelsan din me åss! :-)

Skriv en ny kommentar

magerblogg

magerblogg

38, Trondheim

matvrak og treningsnarkoman med munndiarè i fingerspissene og kronisk cerebralkløe.

Kategorier

Arkiv

hits